Krim - IllustrasjonMange har prøvd seg med en definisjon av begrepet kriminallitteratur og det diskuteres stadig hva som skal høre med til denne sjangeren.
Noen sier kort og godt at kriminallitteratur er spenningslitteratur hvor politiet eller en detektiv arbeider med å oppklare en forbrytelse som allerede er skjedd.. Der er en helt og minst en skurk.

I Store norske leksikon finner vi følgende definisjon:
”Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse..”

Wikipedias definisjon er:
”Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap- og oppklaringen av dem. Definisjonen av kriminallitteratur vil variere med kriteriene som forutsettes. Mange vil hevde at oppklaringen er det vesentlige i en kriminalfortelling. Andre vil hevde at en slik definisjon faktisk utelukker fortellinger som allment oppfattes som «krim» (f.eks psykologiske thrillere.). Enkelte … har ønsket å begrense definisjonen til bare å omfatte detektivfortellingen….”

Litt om helter og antihelter

Den klassiske helten er som regel en mann som har en eller flere av følgende egenskaper: Er veldig intelligent, har stor oppfinnsomhet og ser sammenhenger der ingen andre kan. Hercule Poirot i Agatha Christie sine romaner er et typisk eksempel.

Du finner også klassiske helter som har stort mot, fysisk styrke og er veldig atletiske. Disse forskjellige egenskapene kan også kombineres. Det er ikke uvanlig at slike helter kommer ifra overklassen.

Den klassiske helten har ofte en noe naiv følgesvenn s som f.eks Poirot og kaptein Hastings.

Den moderne helten kan like gjerne komme ifra underklassen og kommer av og til inn under betegnelsen antihelt. Antihelten har ingen spesielt framhevede fysiske egenskaper. Han er kort og godt et vanlig menneske. Han kan gjerne slite litt med alkohol, tar ikke så godt vare på kroppen sin, har gjerne problemer med partneren sin, er utro, får juling av skurkene og går som regel på et eller flere nederlag på jobb eller privat i løpet av boka. Sjefen legger ofte press på vår stakkars helt, noe som gjør livet surt for han/henne.

Heldigvis har vår antihelt en god dose sjarm, han er sta og har en tro på rettferdigheten. Disse egenskapene veier opp mange av hans dårligere egenskaper, og det ordner seg som regel til slutt.

Et eksempel på en antihelt er Cato Isaksen av Unni Lindell.

Ulike typer kriminallitteratur:

Mari Beinset Weingaard deler i boken sin om kriminallitteratur krimsjangeren inn i fire varianter:

1: Den klassiske krimfortellingen/dektektivhistorien

2: Den psykologiske thrilleren/Grøsseren

3: Den hardkokte sjangeren/politiromanen

4: Spionromanen

Vi skal se litt på disse.

Den klassiske krimfortellingen/dektektivhistorien

Her møter vi den klassiske helten, som regel fra et overklassemiljø , som skal løse et mysterium.  Hercule Poirot er et godt eksempel på den klassiske krimen. Mordet kan synes umulig å løse, men helten vår greier det til slutt ved hjelp av intelligensen sin. Det er også viktig at løsningen virker logisk. Det er heller ikke uvanlig at alle de mistenkte blir samlet i et rom der helten går gjennom mysteriet punkt for punkt og til slutt avslører morderen.

Den psykologiske thrilleren/grøsseren

I disse bøkene blir vi kjent med morderen, men vi får ikke nødvendigvis vite navnet på denne. Vi får vite litt om psyken hans, planene hans og gjerne litt om morderens fortid. Spenningen i disse bøkene ligger ofte i at vi får tatt del i morderens planer, forberedelser og gjennomføringen av mordet.  Etter at selve mordet er begått, ser vi at morderen blir utsatt for, i følge Weingaard, et sjelelig press p.g.a. angsten for å bli avslørt. Som regel er det en politibetjent som da skal løse mordmysteriet.

Den hardkokte sjangeren/politiromanen

Denne sjangeren foregår i politiet sin hverdag og vi får et innblikk i hvordan politiet jobber med saken. Handlingen foregår ofte i en eller annen storby. Bøkene kan være samfunnskritiske og makthaverne kan også få gjennomgå. Hos noen forfattere ser du et veldig tydelig politisk engasjement og holdning som f. eks hos Jon Michelet og Gert Nygårdshaug.  Helten i disse bøkene kan godt være en antihelt, men det er ikke et krav.

Spionromanen

Denne sjangeren kan også kalles for agentromaner. Et kjent eksempel er Ian Flemings romaner om James Bond.

Sammenblanding av undersjangrene

I dag er det vanlig at forfatterne blander trekk fra flere av disse undersjangrene. Å blande den psykologiske thrilleren med politiromanen er et trekk som flere norske krimforfattere har gjort. I romanene til Karin Fossum og Unni Lindell møter vi i begge to politietterforskere og vi følger politiets arbeid for å løse mysteriet. Samtidig får vi også et innblikk i morderens verden og hans tanker i løpet av boken.

Krimbøkene og tiden vi lever i

Bøkene gjenspeiler selvsagt den tiden de er skrevet i. I dagens kriminalfortellinger kan du lese om skilsmisser, voldtekter, narkotika, innvandring og ikke minst om den aggressive pressen som stadig skal ha siste nytt. Dette var ikke så vanlig i den klassiske krimen. Dessuten har nok beskrivelsen av både sex og drap blitt mer detaljerte etter som tiden har gått. I den klassiske krimen finner du ikke beskrivende sexscener.

Dagens forfattere er heller ikke redde for å kritisere ting de mener er galt i dagens samfunn, og hos enkelte forfattere ser en gjerne et politisk standpunkt.

Elementet som likevel fortsatt ligger i bunn, er jakten på løsningen/morderen og det er nok som regel slik at helten vår, selv om det er en antihelt, greier å finne en løsning på mysteriet slik at det gode vinner over det onde.

(Kilde for denne artikkelen: Weingaard, Mari Beinset :  Om kriminallitteratur med særlig vekt på Unni Lindell Drømmefangeren. Aschehoug. 2004.)

av Testbruker nye Vaf.no, publisert 4. juni 2013 | Skriv ut siden